Som det framgikk av forrige bloggpost har jeg vært på
kino. Det var faktisk en stund siden sist, derfor hadde jeg glemt hvilke
lidelser man må gjennom før filmen omsider begynner. Jeg tenker selvfølgelig på
reklamen, den ene evigheten etter den andre med reklame. Nå må det da snart
være slutt, tenkte jeg, men det var det ikke. Til slutt begynte jeg å merke en
gryende hodepine, den ga seg heldigvis da filmen startet. Hva det ble
reklamert for husker jeg ikke, jeg husker bare den stigende irritasjonen. Sånn
sett lar jeg meg ikke påvirke av reklame, den gjør meg bare irritert og pågår
det lenge nok, blir jeg direkte sinna. Dersom jeg hadde blitt utsatt for
reklame tilstrekkelig lenge, tror jeg rett og slett jeg kunne blitt voldelig.
Jeg har ikke tv, hadde jeg hatt det ville jeg uansett
styrt unna de reklamefinansierte kanalene. For det første fordi jeg ikke orker
alt reklamemaset, for det andre fordi programmene stort sett er like ille som
reklamen. Om jeg hadde sett et brukbart tv-program med reklameavbrekk, ville
jeg blitt fullstendig gal av reklamen, jeg hadde sittet og hoppet av sinne mens
jeg knurret og freste, eventuelt skreket høyt av frustrasjon. Livet er for kort
til å sløses bort på slikt spetakkel.
Jeg tenker på alle som ser på tv flere timer hver dag,
det har jeg lest at mange gjør, så da er det sikkert sant. Jeg har inntrykk av
mange ser mye på de reklamefinansierte kanalene, hvor mange timer med reklame
blir det gjennom et helt liv?
Da jeg satt i kinosalen skulle jeg se en film om folk som
jobbet hardt for lav lønn, samtidig som de utførte en nyttig jobb. Filmen
handlet jo om folk som pakket salat, salat er sunt, vi får jo hele tiden høre
at vi skal spise grønfôr, så dette må kunne sies å være særdeles nyttig arbeid.
Likevel er dette en lavstatusjobb, spør du meg, det er det for øvrig ingen som
gjør, så burde produksjon av reklame være å betrakte som en absolutt lavstatusjobb.
Men de som jobber med slikt tjener godt og er vel nærmest for høystatus å
regne, er det ikke slikt som regnes som kreative yrker?
Jeg har blitt drevet til vanvidd av reklame og annen
elendighet på diverse arbeidsplasser, der P4 eller en tilsvarende radiostasjon
har stått og skrålt fra morgen til kveld, dag etter dag. Noen av reklamene har
vært direkte vonde å høre på, med masse ulyder, skrik og skrål. Og jeg venner
meg ikke til det, snarere tvert imot. Den første dagen takler jeg det sånn noenlunde,
men for hver dag på en slik P4-arbeidsplass blir det bare verre og verre. Når
den samme fæle reklamen kommer igjen og igjen, får jeg lyst til å skrike HOLD
KJEFT, SLUTT Å MAS, JEG KJØPER IKKE DRITTEN DU DRIVER OG SKRIKER OM UANSETT, GÅ
OG FÅ DEG ET LIV, DIN FORDØMTE SKRIKHALS! Spesielt når jeg har jobbet på
kantiner, hvor det ofte er kunder innom, sier det seg selv at slik oppførsel
ikke går an, så jeg har vært nødt til å bite det i meg.
I det siste har det vært en del kjefting på folk som
jobber deltid, jeg synes absolutt reklamemakerne burde overveie deltid, eller
kanskje såkalt naving, så hadde det blitt fred å få for oss andre.
Sannsynligvis utfører en hjelpepleier på deltid langt mer samfunnsnyttig arbeid
enn en reklamemaker på fulltid.
Dette var et lite hjertesukk fra en reklameallergiker.