Tiden går uhyggelig fort når jeg er i Dublin, men jeg trøster meg med at jeg fremdeles har tre hele dager igjen, og de får jeg nyte som best jeg kan. I dag er det lørdag, og det har vært en ganske daff dag, temmelig surt og kaldt har det vært og. Men en daff og hustrig lørdag i Dublin er slett ikke det verste man kan oppleve. Litt utpå ettermiddagen snublet jeg rent tilfeldig innom parken Merrion Square, der var det fuglekvitter og lukt av vår, og det er noe eget med disse parkene i Irland, en spesiell atmosfære, også er det mange flotte trær.
Tidligere på dagen, fant jeg ut at jeg skulle ta et bilde av General Post Office på O'Connell Street, Umiddelbart etter at jeg hadde fisket kameraet opp av sekken, kom det en hel rekke med dobbeltdekkere kjørende nedover gata. Det pussige er at slik er alltid når jeg prøver å ta bilder i Dublin sentrum. Og slik har det vært, helt fra første gangen jeg var her.
Det som i hvert fall er sikkert, er at Dublin har noen sabla flotte lyktestolper, Jeg måtte ta et bildet av en av dem i dag også, det er ikke første gang. Men hvorfor skal man ikke glede seg over det som er
vakkert?
Det er mye fint å se her, men når jeg har vært her så mange ganger, så er det ikke så mye nytt å se, men det er mye som tåler å bli sett igjen. I går fikk jeg et gjensyn med Malahide Castle, mange år siden sist jeg så dette vakre slottet, da var jeg også inne der, det var jeg ikke i går. Jeg husker at slottsspøkelset hadde en egen dør. Det var en ganske liten dør, så dette slottet holder seg nok ikke med noe særlig stort spøkelse. Egentlig trodde jeg at spøkelser kunne gå gjennom vegger, og sånn sett ikke trengte dører, men det kan jo hende det er forskjell på spøkelser, ikke vet jeg. Her er i hvert fall et par bilder jeg tok av Malahide Castle.
Som før sagt, tiden går fort her i Dublin, så det får holde for denne gang.
lørdag 22. april 2017
torsdag 20. april 2017
Guinnessfrue har landet i Dublin
Da jeg feiret bloggbursdag i vinter, skrev jeg noe om at jeg
kunne kalle bloggen for Guinnessfrue og skrive utførlig om turene til Irland.
Dette fordi jeg hadde vært innom Blogglisten og fått med meg at mange av de
suksessrike bloggerne kaller seg et eller annet med frue. Siden jeg akkurat har
ankommet Dublin og skal være her i en uke, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg
på litt frueblogging. Jeg skal spare eventuelle lesere for hver eneste slurk
med Guinness, men har ellers tenkt å skrive om diverse uvesentligheter jeg
opplever underveis. For uvesentlig og trivielt skal det være, etter hva jeg har
skjønt.
Eller jeg hadde tenkt, for forrige avsnitt skrev jeg i går. Tiden
går fort når man er i Dublin, så jeg fikk ikke tid til å skrive noe mer. Da kan
man jo forstå bloggerne som fyller opp bloggene sine med ørten bilder av alt de
spiser og drikker. Men der går grensen for meg, særlig nå som det som inntas av
både fast og flytende føde gjøres fullt synlig for andre. Da jeg begynte å
skrive i går, hadde jeg akkurat inntatt et solid måltid med fish & chips. Den
som gidder kan jo prøve å se for seg sånn cirka fire bilder av en tallerken med
nevnte rett, samt en pint med Harp, irsk lagerøl som smaker utmerket. Eller la
være å gidde og heller gjøre noe mer interessant.
Andre trivialiteter jeg hadde tenkt å skrive om i går, var
den kjedelige flyturen, den like kjedelige reisen til flyplassen, som besto av
buss, enda en buss og flytog. Da flyet landet ventet tidenes verste kø i
passkontrollen, og jeg har opplevd noen lange køer de før, men den i går slo
alle rekorder. Uansett, da jeg omsider kom meg inn til sentrum av Dublin, var
som vanlig alt bra. Og det endte med en trivelig kveld på pub med god musikk og
godt drikke.
I dag har jeg vært i Dublin Zoo, gjennom mange år har jeg
tatt en tur dit når jeg er i Dublin. Den har hatt en god utvikling, hvor mange
av dyrene har fått større og bedre leveområder. Men sånn som det var i dag, og
som det også var i fjor, så må alt bråket fra besøkende, da først og fremst
ekstremt mye ungebråk, være plagsomt for dyrene. Der det er dyr innendørs er
det satt opp plakater med «Quiet please», men det gjelder selvfølgelig ikke mine
hylende unger, ser det ut til at folk tenker. Når man har mulighet til å
sammenlikne menneskeunger med andre unger, slår det meg at det ikke kan være
noen annen art som får så bråkete og uartige avkom som det folk gjør.
Det får holde for i dag, da jeg snart skal ut igjen. Ingen
bilder av mat eller drikke, altså, så de som eventuelt kommer innom får nøye
seg med et par bilder fra Dublin Zoo.
torsdag 13. april 2017
Den mislikte arbeiderklassen
Det er påske og jeg hadde tenkt å satse på litt lettere
stoff enn det jeg vanligvis kommer med. Siden jeg for noen bloggposter siden
lærte at enkelte mister tålmodigheten av andres elendighet, tenkte jeg at fikk
satse på litt musikk og sånt forskjellig. Men det er utsatt inntil videre, fordi jeg for
en tid siden leste en kronikk av Andreas C. Halse med tittelen Store deler av venstresiden liker ganske enkelt ikke arbeiderklassen. Det er jo korrekt
observert, det overraskende er at en som selv tilhører venstresiden faktisk er
i stand til å se det.
Innledningsvis skriver han om velutdannede liberalere som
har mye moro med de lavere utdannedes dårlige språk, da særlig folk på
høyresiden, og i forbindelse med debatter om innvandring og islam. Han skriver
blant annet: De åpne og mer subtile
angrepene på folk som mangler riktig utdannelse eller skriftlig
formuleringsevne bidrar også til å styrke mistanken om at den politiske
venstresiden egentlig misliker folk som ikke er like høyt utdannet som dem
selv. På den ellers så korrekte
venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man slipper unna med fornærmelser
eller latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker.
Nå må det innrømmes at jeg og enkelte andre har hatt mye
moro på facebook med nettopp dårlig språk, har jo vært innom det her på bloggen
også. Men det har vært mer klasseblind moro, dårlig språk finnes hos flere enn
de lavt utdannede, men feilene er gjerne av litt forskjellig slag. En del av
moroa har kommet fra jobbannonser, og jeg tror ikke det er vaskehjelpa i
bedriften som utformer de annonsene. Et par eksempler har vært fra et
vikarbyrå jeg har jobbet for, og i en annonse var en konsulent jeg har hatt som
kontaktperson en av dem man skulle henvende seg til. Om det var han som hadde
skrevet annonsen, vet jeg ikke. Men jeg kommuniserte med ham på e-post, og han
var ikke direkte elegant i sine formuleringer, for å si det på den måten. Også
politikernes språk kan være artig, selv syntes jeg det var hylende festlig med
disse som hadde høyt og bredt fokus.
Tilbake til saken, venstresidens forakt for arbeidsfolk
er ingenting å le av. Jeg kan tenke meg at de velutdannede på venstresiden
koser seg med folkets dårlige språk, og tar det som en bekreftelse på at
arbeiderklassen er en gjeng mindre begavede tullinger det ikke er noen grunn
til å bry seg om. Når jeg har lest disse evinnelige betraktningene om
arbeiderklassens elendige smak og dårlige vaner, har jeg mange ganger tenkt på
hva disse sier i det private rom. Det er jo gjerne sånn for de fleste av oss,
at vi ønsker å framstå som litt bedre enn vi egentlig er når vi ytrer oss
offentlig. Jeg har nok sagt ting i mer eller mindre festlig lag, som jeg ikke
ville ytret her på bloggen. Det kunne sånn sett vært artig å være den
berømmelige flua på veggen når de korrekte venstresidemenneskene har samlet seg
til fest, og fått i seg tilstrekkelige dråper av sikkert langt mer eksklusivt
drikke enn det som er vanlig i det foraktede folkedypet. Jeg er ikke sikker på at de hadde utvist mer
storsinn og toleranse enn det vi andre gir uttrykk for etter å ha fått i oss
noe mindre eksklusive dråper.
Når jeg har lest hva enkelte synsere på venstresiden har
skrevet om arbeiderklassen, har det slått meg at de på mange måter minner om en
viss type arbeidsfolk, interessant nok nettopp dem som likner mest på
venstresynsernes beskrivelser av arbeiderklassen. Begge har sterke meninger om
den andre, begge generaliserer motparten sønder og sammen, begge misliker sterk
alt de tror den andre står for. Alle fra
arbeiderklassen hører på danseband og spiser Grandiosa. Alle sosialister er
blærete klimahysterikere som hører på opera og tror de er noe. Begge parter
framstår som selvhevdende og med et enormt behov for å ha noen å se ned på. Det
har vært øyeblikk der jeg skulle ønske det hadde vært mulig å sende dem ut på
en øde øy og la dem ta et oppgjør der, så vi andre kunne få fred.
Halse sier avslutningsvis: Jeg er i det store og hele enig med dem som mener det er for mye
kulturkrig og for lite politikk i det offentlige ordskiftet. Men en del av den
utdannede venstresiden ser tidvis ut til å glemme at de fører sin egen
kulturkrig. Og som alltid er ens egne privilegier vanskeligst å få øye på.
Nå har jeg skrevet noen poster, for å si det forsiktig, der
jeg har prøvd å vise at det er stor forskjell på arbeidsfolk, og at det bildet
venstreeliten har av arbeiderklassen ikke stemmer overens med det jeg har
opplevd. Så jeg skal ikke si noe mer om det nå, men uansett hvor «dårlig» smak
folk har, så er de mennesker med en grense for hvor store fysiske og psykiske
belastninger de tåler. At folk hører på danseband eller ser på Paradise Hotel
er ikke grunn til at det er greit at de behandles som søppel.
Det var nok alvorsord for i dag, da tror jeg vi tar litt musikk.
onsdag 5. april 2017
Every time they stab us in the back
For noen dager siden kom jeg over en musikkvideo der en
amerikaner framfører en sang om Demokratene, teksten minte meg om mitt eget
syn på norsk venstreside. They love to talk like they are
friends of you and me and then every time they stab us in the back. Det
er liksom litt gjenkjennelig. Om noen måneder er det valg, og jeg ønsker
virkelig å bli kvitt den nåværende regjeringen. Da blir det som jeg har gjort
de siste årene, jeg stemmer ikke på noen, jeg stemmer mot noen. Og da må jeg gi
en så effektiv motstemme som mulig. Det betyr vel at jeg må stemme
Arbeiderpartiet, bare tanken gjør meg faktisk en smule kvalm. Et parti som mest
av alt fortoner seg som en mellomting av en lekeplass for overklassen og et
broilerklekkeri. Det er stusselig, for å si det på en pen måte. For å klare å
stemme på valgdagen, tror jeg det er best at jeg ikke følger med på valgkampen,
da den kan komme til å gjøre meg så kvalm at jeg ikke orker å gå og stemme.
Når jeg først nevner Arbeiderpartiet, for ganske lenge siden
fikk jeg noen kommentarer her på bloggen som nevnte et intervju Niels Chr.
Geelmuyden en gang gjorde med Gro Harlem Brundtland, der han skrev ned alt
hun sa, helt ordrett. Jeg fant en nettside med en liten smakebit fra dette
intervjuet. På spørsmål om hva hun trodde det kom av at norske kvinner ikke var
særlig opptatt av det som den gang het EF, ikke kunne noe om det, og ikke ville
at Norge skulle bli medlem, svarte hun som følger: - Ja, altså, først så har vi det at det er på den ene siden de områdene
hvor folk faktisk nå engasjerer seg i diskusjonen, det er jo, dreier seg om EF.
Det er faktisk av de temaene som folk også svarer at de er opptatt av. Så det
er vel, jeg tror man må nyansere det du sier der med det. Og det gjelder både
kvinner og menn, at de er opptatt av det på godt og vondt, og til dels for
kvinners vedkommende enda mer, da med en skeptisk innfallsvinkel. Så det. Men
den debatt vi har hatt i samfunnet i de siste fem årene, faktisk, og mer enn
det, ja, fem årene, for det var fra niogåtti,
fire år, har jo blant annet dreiet seg om at noe det folk, det har vært mulig å
oppvise engasjement på, har vært hva man mener om EF, spesielt hvis man er mot,
altså engasjement mot EF har vært noe av det engasjement som har vært
mobilisert, faktisk, og der har ikke kvinnene vært noe mindre engasjert enn
menn i det. Så, men hvis vi går mere til kvinners større skepsis, jeg tror det
må være det du er mest opptatt av, er det ikke det, altså, og da er det nok det
fjerne og følelsen av at, ja, det er fjernt fra kvinners hverdag. Og de er opptatt
av det nære, hverdagen, familien, altså barna. Og de er opptatt av å ta vare på
de verdiene Norge har med et trygt velferdssamfunn, og med betydelige
rettigheter og muligheter for kvinner. Jeg tror alt det der, det ligger der.
Den som måtte tro at man har begynt med mer klar og tydelig
tale i Arbeiderpartiet, kan ta en kikk her. Arbeiderpartiets nåværende leder
har blitt kalt en tåkefyrste, og det er vel ikke helt ufortjent. Han later også
til å være glad i floskler, for noen år siden ga han ut en bok med tittelen «Å
gjøre en forskjell». På den tiden dukket dette uttrykket opp overalt,
eksempelvis kunne man omtrent ikke lese en jobbannonse den gang, uten at det
var et krav om at den de søkte etter skulle
gjøre en forskjell. I senere tid har det som kjent ikke vært den ting som ikke har vært omtalt som elefanten
i rommet. Da det var som verst, da det var så mange elefanter i rommet at
man knapt så elefanten for bare elefanter, ventet jeg bare på at Jonas Gahr
Støre skulle utgi en bok med tittelen «Elefanten i rommet». Det skjedde ikke,
heldigvis, og siden det ser ut til å ha blitt litt lengre mellom elefantene i
det siste, regner jeg med at det var en av mine pessimistiske antagelser som
ikke slo til.
Jeg håper uansett på et regjeringsskifte til høsten, at det
minste ondet vinner.
Abonner på:
Innlegg (Atom)