Har du rett innstilling?

For noen uker siden var sjefen min og jeg på et heldagskurs om psykiske helseproblemer knyttet til arbeid. Det vi lærte, var mildt sagt forbausende. Hvorfor fokuserer ledelsen så mye på personalets opplevelse av virkeligheten, og ikke på virkeligheten selv?
Utgangspunktet for kursopplegget var følgende: Ledelsen hadde fått inn svarene fra spørreskjemaer knyttet til helse som hadde blitt delt ut til alt personalet. Nå ble rundt femti sjefer og verneombud kalt inn til et konferansested for å lære oss hvordan vi kan forbedre det psykososiale arbeidsmiljøet.

Kurset ble innledet av at en mann fra personalavdelingen viste fra resultatet av helseundersøkelsen. Medarbeiderne følte seg for det meste delaktige, informert og motivert, men opplevde arbeidet som fysisk slitsomt, stressende og usikkert. For meg skapte dette høye forventninger. Min erfaring er at bemanningskuttene skaper mye unødvendig stress, og jeg trodde vi skulle snakke om løsninger på problemet. Jeg ble veldig overrasket over det som fulgte.
Foredragsholderen snakket ikke om overtid, jobbing gjennom pauser, lange timer i kassa eller sinte kunder. Han snakket om en forsker som hadde intervjuet personer som hadde overlevd Auschwitz. Forskeren het Antonovsky, og han hadde oppdaget at noen av de overlevende var ved god psykisk helse tross de forferdelige traumene. Antonovsky trakk konklusjonen at personer med en viss innstilling til virkeligheten (en sterk følelse av mening og håndterbarhet) klarer å hanskes med de forferdeligste situasjoner. Ut fra denne modellen, som visstnok var mye brukt i helsesektoren i hele verden, skulle vi nå tenke på hvordan vi kan styrke personalets psykiske helse ved å bearbeide innstillingen de har.

Hele opplegget var overraskende. Særlig to ting fikk meg til å hoppe i stolen. For det første: Undersøkelsen viste jo at medarbeiderne var motivert, men at de hadde problemer med høy intensitet og lite forutsigbarhet. Hvorfor skulle vi arbeide med holdningene deres? For det andre: Er det virkelig sjefenes ansvar å gi medarbeiderne verktøy for å holde ut et dårlig arbeidsmiljø? Burde ikke sjefenes ansvar være å skape et godt arbeidsmiljø? (I Auschwitz-eksempelet ville de jo ikke spille Antonovskys betraktende rolle, men faktisk være leirkommandantene).
Forvirringen som oppsto rundt vår arbeidsmiljødag i Stockholm, følger en tydelig trend i det svenske arbeidslivet. Jeg har beskrevet ulike sider av dette i spaltene mine. Det viser seg i lønnskriterier, i kvalitetsmålingene i butikkene, i foldere og presentasjoner, ja i hele arbeidsgiverens (bransjeledende) bedriftskultur. Vær fornøyd. Velg glede. Ha en vinnende innstilling. Tenk positivt. Ta personlig ansvar. Det er mantraene i den nye, internasjonale serviceideologien.

Det finnes alle slags populære selvhjelpskurs og terapimodeller der det er individets opplevelse av virkeligheten som står i sentrum. Som terapiform kan sikkert empowerment brukes effektivt, men når det brukes av bedriftsledelsen, blir det et problem, siden det er en fare for å snu de ansattes misnøye tilbake på dem selv. Den medarbeideren som synes at tempoet er for høyt, løftene for tunge, lydvolumet for høyt, fornedringen for intens eller utryggheten for stor, får høre (eller mer subtilt: føler selv) at det egentlige problemet er den negative innstillingen han eller hun selv har.

Dårlige arbeidsvilkår forbedres ikke ved at de ansatte velger gleden. De forbedres gjennom kollektive protester. Alt faglig arbeid bygger på at de ansatte snakker sammen og danner solidariske og kritiske normer. Det er ikke noen tilfeldighet at de nye, raffinerte serviceideologiene så effektivt undergraver nettopp dette. Dette er en undervurdert trussel mot faglig organisering og i forlengelsen mot (det virkelige) arbeidsmiljøet vi opplever.

På arbeidsmiljødagen så det ikke ut til å spille noen rolle hva folk hadde svart på spørreskjemaet – opplegget var gitt på forhånd. Slik fungerer det i en moderne servicebedrift. Uansett hvilke arbeidsmiljøproblemer personalet klager over, foreskriver ledelsen samme medisin: personlig ansvar, positiv tenkning, vinnende innstilling. Det er på høy tid at fagbevegelsen våkner og utfordrer denne taktikken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.